Der stod den – en geirfugl. Selv om den var mindre enn én meter høy, virket den svart-hvite, utstoppede fuglen med sine små vinger ikke særlig imponerende. Den skilte seg knapt ut blant albatrosser, falker, påfugler og hundrevis av andre fugler i lagerrommet ved Det kongelige belgiske institutt for naturvitenskap i Brussel.
Grunnen til at instituttets eneste eksemplar oppbevares i et lager, er imidlertid ikke mangel på betydning – snarere tvert imot. Fuglen er nemlig svært spesiell. Den regnes som ett av de siste to kjente eksemplarene av arten geirfugl som har eksistert.
Altfor verdifull til å vises frem
Geirfuglen har vært en av instituttets mest verdsatte skatter i 178 år, men den er nå så verdifull at den ikke lenger stilles ut. Den har kun blitt vist frem for UNRIC og Islands nasjonale kringkasting med spesiell tillatelse.
«Den er ikke utstilt lenger fordi den er for verdifull,» forklarer kurator Olivier S. G. Pauwels. «Det finnes svært få eksemplarer igjen i museer rundt om i verden.»
Geirfuglen var en vanlig art langs kystene i Nord-Atlanteren frem til 1800-tallet, da den ble utryddet gjennom omfattende jakt. Fuglen var et lett bytte, siden den ikke kunne fly.
De siste fuglene ble drept i 1844
Da de to siste kjente fuglene ble drept i 1844 – for 180 år siden – var det allerede godt kjent i akademiske kretser at geirfuglen sto på randen av utryddelse. Alle ønsket å sikre seg et eksemplar til utstilling før det var for sent.
«Museer måtte tiltrekke seg besøkende, og ikoniske arter som denne var viktige,» sier Pauwels. «Jeg er ikke sikker på hvordan dette eksemplaret ble kjøpt, eller om det var kjent at arten var utryddet eller utryddingstruet. Men det var sannsynligvis noe museene ønsket å ha på utstilling, både for å trekke publikum og for å tilfredsstille forskernes nysgjerrighet.»
Ny DNA-forskning har nylig slått fast at den utstoppede geirfuglen ved instituttet i Brussel sannsynligvis er verdens siste. Bare to år etter at de siste to geirfuglene ble drept, var en av dem allerede utstilt i Brussel.
Historien om drapet på de siste geirfuglene er godt dokumentert takket være britiske naturforskere som reiste til Island i håp om å finne de siste levende fuglene. Etter å ha snakket med lokale bønder og fiskere, forsto de imidlertid at letingen var forgjeves. Presset fra internasjonale museer og naturforskere hadde ført til at de siste geirfuglene allerede var blitt drept.
Lett bytte
Tre islandske bønder fortalte at de sommeren 1844 klatret opp på den avsidesliggende øya Eldey, utenfor sørvestkysten av Island. De var på oppdrag for en dansk handelsmann som visste at geirfuglene var ettertraktet og verdifulle for museer og naturvitere over hele Europa.
Fuglene de oppdaget, var et lett bytte. «Det var utrolig, de bare satt der og så så verdige ut,» fortalte Ketill Ketilsson, en av jegerne, til britene. Ketilsson beskrev hvordan han nølte da han nærmet seg fuglene, som om noe holdt ham tilbake. Om han fikk en anelse om at dette var en fryktelig handling, vet vi aldri, men det som er sikkert, er at da hans kollega Sigurður Ísleifsson kvalte den siste av de to fuglene, var det verdens siste geirfugl som ble drept.
Gísli Pálsson, professor emeritus i antropologi ved Universitetet på Island, har skrevet en ny bok, The Last of its Kind: The Search for the Great Auk and the Discovery of Extinction. Han mener det er for enkelt å skylde på jegerne som drepte de siste fuglene. Selv om historien er dramatisk, påpeker han at det er viktig å se hele utryddelsesprosessen i et større perspektiv.
Ikke skyld på drapsmennene
«Å skylde på de siste jegerne gir et forenklet bilde,» sier Pálsson. «Den store masseutryddelsen av geirfuglen fant sted på Newfoundland på 1700-tallet. Det som skjedde på Island på 1840-tallet, er bare detaljer i den større historien.»
Geirfuglens skjebne har blitt et symbol på hva som står på spill når biologisk mangfold forsvinner.
«Det er viktig at vi har eksemplarer i museer,» sier Olivier Pauwels fra Det kongelige belgiske institutt for naturvitenskap. «De minner oss om hvilke arter som har eksistert, og hvilke som har forsvunnet på grunn av menneskelig påvirkning. Når folk ser et dyr som har forsvunnet nylig, blir tapet mer håndgripelig. Det gjør at vi føler vi har mistet noe virkelig verdifullt.»
Vi har midlene – vi trenger politisk vilje
Denne påminnelsen er særlig relevant nå, når representanter fra hele verden samles i Cali, Colombia, til en viktig internasjonal konferanse om biologisk mangfold.
«Vi har midlene til å beskytte de fleste arter,» sier Pauwels. «Men det handler om politisk vilje – å vedta lover, opprette nasjonalparker og verneområder, og sørge for at de blir ivaretatt.»
Utfordringen er stor, særlig med tanke på konkurransen fra en stadig økende befolkning og utvidelsen av byområder.
COP26
FNs biodiversitetskonferanse, som arrangeres fra 21. oktober til 1. november 2024, er kjent som COP 16, den 16. konferansen for partene til Konvensjonen om biologisk mangfold. Konferansen holdes med temaet Fred med naturen.
Dette er den første konferansen om biologisk mangfold siden vedtakelsen av Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework under COP 15 i desember 2022. På COP 16 forventes det at deltakerlandene viser hvordan deres nasjonale strategier for biologisk mangfold er i samsvar med disse rammene.